Kan kultur redde verden? Og skal den egentlig det?

Kronikk av Thomas Østgaard, kunstnerisk leder av §112 Fredrikstad (teatersjef ved Østfold Internasjonale Teater) og Ingar Guttormsen, prosjekteder §112 Fredrikstad (kulturutvikler i Fredrikstad kommune).

De siste fire månedene har vi gjennomført kunst- og kulturfestivalen §112 Fredrikstad. Nå går festivalen mot slutten, og det er tid for evaluering og refleksjon. Vi gikk inn i dette med ambisjonen om kunst og kultur som en vei til å redde verden.

Kan det være mulig?

Med Grunnlovens miljøparagraf som bakteppe har publikum blitt presentert for miljø- og klimaspørsmål på en ny måte i løpet av §112 Fredrikstad. Gjennom ulike kunst- og kulturuttrykk, folkemøter og debatt har vi utforsket om vi har «et miljø som sikrer helsen».

Om vi har «en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Og om «naturen disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne retten også for etterslekten.»

Alle disse setningene er hentet rett ut fra Grunnlovens §112.

Miljøparagrafen stopper ikke ved dette. Den krever videre at «borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen».

Apachenes gamle ordtak sier det slik: «Vi arver ikke jorden fra våre forfedre, vi låner den fra våre barn». §112 Fredrikstads bidrag til dette har vært å invitere til undring og refleksjon, gjennom kulturopplevelser.

Kunstnerne og aktørene som har bidratt har også et sterkt engasjement nettopp for fremtiden og natur- og klimakrisen, og det har hatt en vekselseffekt både på alle som har vært involvert og på publikum. Historien viser at det ofte er gjennom kunst og kultur et samfunn har blitt utfordret og utviklet nye måter å gjøre ting på.

Kunsten har egenverdi og skal få virke uten å bli brukt som redskap, men den kan gjøre noe mer.

De som opplevde Carl Andre Johanssons Sandstorm/HAV/Horisont på sankthansaften i havgapet på Hvaler i sommer, kjente nettopp på dette. De unge danserne på stranden i havgapet ga en sterk emosjonell opplevelse for publikum, og i tillegg til å være en vakker forestilling gikk tankene også til stedet og omgivelsene, naturen vi er en del av.

Kunst- og kultur har en måte å røre folk på og åpne opp for refleksjon og undring, der informasjonsskriv og kronikker (som dette) ikke alltid når igjennom. Nana-Francisca Schottländer er en dansk kunstner som har besøkt ulike steder i distriktet vårt som tydelig er formet av mennesker – både gjennom utvinning av råmaterialer og til deponering av avfall.

Hennes verk Materielle forskyvninger har vært utstilt i flere av byens butikker i sentrum, og er en utforskning av hvordan det moderne konsumsamfunnet former og forbinder mennesker, natur og byer.

I løpet av de siste fire månedene har også Watchtower av Johannes Bellinkx skapt stor debatt i byen. Det unike «landskapsteateret», der de ekstraordinære omgivelsene hadde hovedrollen og publikum var aktive aktører, besto av sju interaktive lydinstallasjoner plassert langs kyststien, hvorav én var i fugletårnet på Øra.

På Holmen har det kommet til ny gatekunst, både på vei og vegger. Byens barn fikk være med og lage frøboller for en grønnere by under Barnas Verdensdag.

På Kulturnatt Fredrikstad bidro både Glemmen videregående og Plus-skolen med gjenbruksverksteder.

Det har også vært samtaler, filmfestival og ikke minst det store folkemøtet på Litteraturhuset Fredrikstad om Viken Park.

§112 Fredrikstad hadde dessuten også storproduksjonen Det Siste Værste på programmet. Forestillingen måtte avlyses på grunn av ekstremvær. Det kan vi selvsagt også spørre oss om er et resultat av måten vi lever på.

Vi kan vanskelig ramse opp det omfattende programmet for §112 Fredrikstad uten å trekke frem godt samarbeid og velvilje fra en rekke aktører og enkeltpersoner her i byen. Mange har strukket seg langt utenfor komfortsonen sin og mange har deltatt aktivt i debatter. Kulturen har utfordret og byen snakker.

Den siste samtalen under §112 Fredrikstad hadde vi under Wrap Up – event på Båthuset Scene fredag 27. september, der både Julie Forchhammer og Anne Beate Hovind sto på  scenen som hovedtalere, og publikum deltok aktivt med innspill og tanker i en verdenskafé ledet av studenter fra Høgskolen i Østfold. 

Dette har, som sagt, vært en utprøving. Fra mai til september har vi hatt rundt 50 større og mindre produksjoner, noen godt planlagt, andre har dukket opp underveis.

Det er tid for å evaluere og se om det er ønske og rom for at §112 Fredrikstad skal bli en triennale og komme tilbake i 2027, og hvert tredje år etter det. Så Fredrikstad – er vi gode forfedre? Hvordan blir fremtida? Kan kunsten bidra til en bedre verden?

Vi håper §112 Fredrikstad har gitt dere noen inspirerende og rørende opplevelser, og at dere fortsetter å stille dere selv spørsmålet: Er vi gode forfedre?